De sikre tegnene er her: Fluene som flyttet inn i leiligheten i august er døde. Jeg fryser på vei hjem om natta. Hvitvin smaker vondt.
Overgangen fra sommer til høst har potensiale til å utløse et helt særegent sett med følelser: melankolien over sesongen som er forbi og tiden som går, gleden over å skape illusjonen av noe nytt, lettelsen når man kan slippe tanken om å gripe dagen der ute og heller bli inne, frykten for mørket som kryper stadig nærmere, flatheten i hverdagen som umerkelig setter i gang sin ustoppelige kvern av dager etter hverandre.
Og fryden ved å materialisere idéen om Høsten ved hjelp av talismaner og rutiner.
Høsten er klisjéenes årstid. Det er tekopper og skjerf og stearinlys i vinduskarmen. Kanskje er det kombinasjonen av alle følelsene som gjør klisjéen så tydelig, så tross alt attraktiv for mange. Jeg er på ingen måte fremmed for å plukke en kastanje og legge den i lomma. Den tapte høsten er glemt. Det er en ny høst, i en ny leilighet, alt tilrettelagt for en vellykket manifestering av årstiden:
Jeg klipper av håret som har vokst seg nedover ryggen gjennom sommeren.
Jeg justerer hudpleierutinene: snillere produkter, mindre syre, mer retinol. En ny fuktighetskrem full av ceramider og fett.
Jeg kjøper bunker med bøker og flasker med mørk pinot noir, lager mat med norske epler, grønnsaker og sopp, spiser varm havregrøt med plommer til frokost.
Jeg kjøper en kabelstrikket genser på Fretex.
Jeg sitter under doble tepper i sofaen og forbanner at sentralfyringen ikke er slått på ennå.
Jeg etablerer nye helserutiner, tar vitaminer og probiotika og små kapsler med ayurvedisk pulver som skal hjelpe mot stress. En viktig del av rutinen er å innbille seg at det virker. Flyttekassene står fremdeles langs veggen, ved siden av bøtter med maling og ruller med papp, men jeg ser rolig en annen vei og lager meg en kopp te.