Det kan virke som om Sverre Breivik har livets høst. Under artistnavnet Metteson har han vunnet Bylarm-prisen Årets Stjerneskudd, opptrådd på Lindmo og blitt booka til Øyafestivalen 2022. Fem kvelder i uka spiller han hovedrollen i Engler i Amerika på Den nasjonale scene, om dagen skriver han ny musikk fra et hjørne av leiligheten sin, med utsikt over hav og hustak. Den Teaterhøgskolen-utdannede 28-åringen har skjønt at man må tørre å be om plass for å komme dit man vil, og at man ikke nødvendigvis trenger å bruke deodorant.
Om musikken
Det var først og fremst musikkmiljøet i Bergen, som er veldig åpent og fullt av dyktige folk, som ga meg selvtillitt til å satse på musikken. Det har tatt lang tid og skjedd veldig organisk. Jeg lagde musikk i flere år og tenkte at det ikke var kult nok, at musikken jeg lagde var for pompøs eller for inspirert av store, kommersielle aktører. Hvorfor skal jeg komme her og leke Adele, liksom. Men nå har jeg bare bestemt meg for at det er der jeg er god.
For meg handler den jeg er på scenen om formidling. Musikk formidler jo i seg selv, men jeg synes det er gøy å tenke på musikken som noe som skal fremføres når jeg lager den. Og da er det gøy å virkelig fremføre den, på en måte som sier at denne artisten har lyst til å snakke til deg i publikum. Mitt artistiske bidrag handler om å løfte folk, få folk til å danse, at det skal være en glede og en tydelig energi.
Jeg har gitt meg selv tillatelse til at Metteson kan leke Freddy Mercury
Metteson er ikke en karakter, vil jeg si, men jeg har gitt meg selv tillatelse til at Metteson kan leke Freddy Mercury. Og da kan jeg gjøre hva som helst. Det er jævlig deilig. Jeg kan gjøre det i hverdagen også, med klær for eksempel. Jeg elsker å kle meg opp for å få selvtillit og kunne ta rommet på en annen måte. Å la klærne representere det jeg vil føle og ikke det jeg faktisk føler.
Om å ta plass
Det er mye kraft i å bestemme seg. Sverre betyr ubeslutsom, så jeg prøver å jobbe mot skjebnen, hehe. Min trang til å ha en finger med i alle spill og å spre meg ut kunstnerisk har gjort det vanskelig å være besluttsom iblant. Men det blir også lettere jo større selvtillit jeg får i de forskjellige fagene.
Under korona ble jeg permittert fra teateret, og da ble tryggheten jeg tenkte at institusjonen sto for rokka ved. Da hadde jeg en refleksjon rundt arbeidet mitt som skuespiller de siste årene, det jeg hadde valgt å fokusere på, og dermed valgt bort andre ting jeg også tenkte jeg kunne gjøre. Og da følte jeg at jeg ikke hadde gjort det skikkelig, ikke prøvd skikkelig, ikke vært tøff nok.
Det er mye kraft i å bestemme seg
Det gjorde at jeg turte å gå tilbake til teateret da det åpna og si at hvis jeg skal være her, så må dere gi meg plass. Ikke for å ta plass i seg selv, men fordi jeg må teste om jeg faktisk er god på dette. Og da fikk jeg den plassen! Den selvtilliten det har gitt, til å være god, har gjort at jeg har skapt mer, vært mer kreativ, og vært bedre enn jeg noen gang har vært.
Å faktisk ta tak i ting og ta plass har vært en åpenbaring. Det gjør meg også trygg i at hvis det ikke funker, så har jeg i alle fall prøvd. Og da tror jeg det er lettere å ikke bli bitter, men heller kose meg med å være gartner, som jeg også har lyst til.
Om å være sosial
All jobb jeg har er veldig sosial, teater og å være i studio er veldig sosialt arbeid. Noen påstår at hvis du ikke kan skru av telefonen og tven og sette deg alene på en hytte og være glad, så gjemmer du noe i travelheten din. Jeg vet ikke om jeg kjøper det helt.
Jeg har alltid romantisert å dra på ferie alene, men så dro jeg på ferie alene til Berlin, og hadde det helt forferdelig. Haha. Jeg hadde vært sammen med mormor og moren min en uke og hatt det nydelig, spist god mat og hatt gode samtaler, og så sendte jeg dem hjem fordi jeg skulle være alene. Og det var ikke like gøy i det hele tatt. Så nå har jeg lagt fra meg de tingene.
Det som gjør meg glad er å være travel i sosialt, kreativt arbeid, så da dyrker jeg det, i stedet for å tenke at det er et tap. Alle må ikke sitte alene på hytta.
Om mannsrollen
Jeg er veldig trygg i at Metteson kan være seksualisert og feminin, eller utypisk for en mann, det kan jeg finne styrke i. Samtidig kan jeg iblant tenke «åh, der gikk jeg litt langt» eller «du hadde vært finere i en t-skjorte og en olabukse» liksom. Å gi meg selv plassen til å være mykere har vært en prosess, fordi jeg gjennom oppveksten har vært opptatt av å ikke være «en sånn homo». Det er klassisk internalisert homofobi. Jeg driver fortsatt og bader i dette, prøver å finne ut av det.
Jeg fikk en video fra en pappa her om dagen av sønnen hans som spilte en av låtene mine på piano på en skolekonsert, iført en stor rysjeskjorte. Det rørte meg skikkelig, for det turte ikke jeg på videregående. Det var det andre som turte, og da kunne jeg tenke at de gjorde seg til eller gikk for langt, fordi jeg hadde mine ting jeg jobba med. Å vite at man kan ha bidratt til at andre føler at det rommet er tilgjengelig, det minner meg på at det faktisk er viktig med representasjon.
Det er viktig og bra at Harry Styles går i kjole og jeg går i høye hæler, selv om Prince og Bowie gjorde det for lenge siden.
Jeg leker hele tiden med forventningene til hva jeg skal være som artist og som mann, sjekker inn med meg selv og kjenner på om jeg har enda flere rom å utforske som artist. Det er fortsatt en styrke i å være tydelig på seksualiteten sin, for seg selv og for andre.
Jeg har ingen illusjoner om at jeg verken er fremst på noen barrikade – nettopp fordi jeg har spilt på Lindmo, så er jeg trygg i en eller annen norm – og det er andre som bringer disse kampene videre på sterkere måter. Men det er viktig og bra at Harry Styles går i kjole og jeg går i høye hæler, selv om Prince og Bowie gjorde det for lenge siden. De som er 15 i dag vet jo ikke det, det må gjøres på nytt og på nytt og på nytt. Det er reproduksjon, men det er viktig.
Jeg har ikke lyst til at folk skal tenke at jeg er et ytterpunkt, for det vil jeg at skal være noe mye drøyere. Det kan hende jeg skal være mer et ytterpunkt etterhvert, men det er ikke det som er prosjektet mitt nå.
Om hudpleie
Jeg er ingen preacher på produkter og sånn, for det er så individuelt. Jeg datet for eksempel en fyr som hadde en nydelig ansiktsrutine med snegleslim og masse deilige produkter. Og det ga en veldig ro, jeg likte produktene veldig godt, men jeg klarer meg liksom fint uten. Jeg er interessert i å lære om dette, jeg liker å gå på Aesop og lukte og kjenne, men jeg vil heller ikke skape et behov jeg ikke har. Jeg har bare barberskum og intimsåpe og en fuktighetskrem, A-Dermas body lotion, som jeg bruker til alt.
Hvis jeg føler meg litt gusten bruker en fuktighetskrem med litt farge, Avène Hydrance Tinted hydrating emulsion. Jeg blander den ut. Det gir litt varme. Og så er jeg veldig glad i å bruke og lukte på solkrem. SPF 50. Det er billig anti-age.
Jeg må ha krem mot herpes simplex. Det er min ene could not be without. Sånn en gang i året kjenner jeg at noe biter meg i leppa, og da må jeg ha den tilgjengelig. Da blir det ikke noe av utbruddet. Det er helt vanlig, man må bare passe på.
Om sminke
Jeg kan sitte og se på sminkevideoer på Youtube og synes det er veldig fascinerende. Men jeg jobber jo på teater, hvor det er så mye sminke og mye avtagning av sminke, masse produkter jeg føler er dårlige for huden. Så jeg vil ha så lite produkter i livet som mulig.
Når jeg skal på scenen synes jeg det er veldig gøy å virkelig kjøre på med bryn og sånn, få frem trekkene. Og hvis jeg skal på byen er det gøy med litt glitter. Jeg har noe pudder og noe ræl jeg har raska med meg. To ganger i uka pleide jeg å ta på meg litt leppestift eller noe og dra på Landmark og danse, men jeg har ikke klart sette i gang det giret etter pandemien ennå.
Om duft
Jeg bruker ikke deodorant. Det er ikke at jeg er redd for det i et helseperspektiv eller noe, jeg er bare blessed med lite kroppslukt. Jeg har avtaler med venner om at de skal si fra hvis jeg begynner å lukte. Kanskje man er for opptatt av renslighet, at man ikke skal lukte noe? Mange bruker nok deodorant og masse annet fordi man har syntetiske klær, eller dusjer for ofte.
Jeg har tre parfymer jeg har fått av en av bestevennene mine som har nydelig parfymesmak. Favoritten er Harissa fra Comme des Garçons, den skal lukte syntetisk tomatblad. Den er skikkelig kul, ikke musk eller sandalwood eller sånne trendlukter. Litt pepper, men samtidig ikke. Og veldig unisex. Det er så vanskelig med parfyme, jeg vil egentlig bare ha disse, men de er umulige å få kjøpt i Norge.
Om hår
Jeg er kjempeglad i håret mitt, jeg skal ikke late som jeg ikke er forfengelig med det. I tenårene syntes jeg at jeg hadde helt feil hår, ville heller ha bleka spikes eller lignende, men nå elsker jeg det. Jeg liker at det er frusete og stort, og synes det er gøy å børste det opp før jeg skal på byen. Jeg bruker ikke sjampo, bortsett fra Vichy Dercos flassjampo, som jeg bruker én gang hver andre uke typ. Det er den eneste jeg har funnet som faktisk funker.
Jeg synes håret mitt bare blir fettete av sjampo, det blir finere hvis jeg bare dropper det. Det er så tynt og fluffy. Jeg pleier å ta olivenolje i det, alt fett jeg kan få inn er bra.
Hvis jeg får måne og holder fast ved en lang sveis har jeg to-tre venner som har fått beskjed om å si fra at jeg må skjerpe meg. Jeg synes det er flott med måne og skalla menn, men jeg vil ikke se ut som jeg skjuler det. Det gjelder både damer og menn som blir tynnere i håret, jeg synes det er mye kulere å eie det.
