Kristoffer Lundin har tykk hud – og han vet hvordan han skal ta vare på den. Han er stylist, reality-profil, skuespiller og selverklært «party boy», og er for tiden å se i Paradise Hotel. Etter premieren har han fått hatmeldinger på sosiale medier, men dette er ikke første gangen han opplever hets. I løpet av sine 29 år i verden har han gått på katolsk skole i Mexico, holdt forhold skjult og opplevd at venner blir drept for å være skeive i Russland. Nå venter han i spenning på hva som skal komme ut på andre siden av en verden i disrupsjon.
Om reality-tv
Den første opplevelsen jeg hadde på tv var da jeg deltok i Jan Thomas søker drømmeprinsen. Det var så gøy, jeg skjønte fort at dette var noe jeg kunne gjøre. Det kostet meg ingenting å være på tv. Jeg er glad i kamera, og har jobbet som modell og vært bak kulissene på mye rart opp gjennom årene. Tv føltes som en naturlig utvikling. Jeg har levd en del nå, og har blitt veldig meg selv i løpet av årene. At man kan bruke personligheten sin på tv synes jeg er veldig gøy.
Jeg meldte meg ikke på Paradise Hotel, de ringte meg. Jeg er visst en karakter som de synes er gøy. Jeg måtte tenke meg nøye om før jeg takket ja. Skal jeg virkelig på tv nå, tenkte jeg. Men når du først har gjort en ting i den verden, er det ingen turning back. Så jeg valgte å kjøre videre. Jeg har sett en del på realityserier, og det er et format jeg respekterer. Du skal jo brette ut ting om deg selv i et offentlig forum, og det er både et stort ansvar og litt skummelt. Mange er jo veldig mot, og ser på det som trashy. Men jeg setter pris på den underholdningsformen. Jeg synes reality er undervudert.
Jeg glemmer at kameraene er der. Uansett hvordan jeg ser ut, må jeg bare stå for det. Så lenge jeg ikke er slem og stygg, bryr jeg meg faktisk ikke. Det er denne personen jeg er, og alt er ikke flatterende. Man blir vant til å se seg selv fra alle mulige vinkler, og i alle slags humør. Noen vil bare eksponere enn viss side av seg selv, men så har du sånne som meg som ikke bryr seg.
Man blir selvfølgelig overrasket når man ser seg selv på TV. Jeg så den første episoden tre ganger for å bli vant til det. Før innspillingen startet knakk jeg tåa, så når jeg kom inn hadde jeg ikke vasket håret, det var messy. Men det var det som skjedde, det er realiteten. Så det at man ikke er like groomed, at man tar seg ikke like godt ut, det er en del av pakka. Det er jo reality. Man må vise det som er virkelig, i motsetning til photoshoots og filmer.
Om hatet
Folk er først og fremst veldig hyggelige, men jeg trigger ett eller annet hos noen. Folk har skrevet alt mulig rart til meg på sosiale medier siden Paradise Hotel hadde premiere. Når man eksponerer seg i et program, skal ikke alle like deg. Det er greit. Men når det går på legning og andre slike ting, så er jo det hets. Du kan heller si at du ikke liker meg fordi jeg er irriterende, I dont care. Jeg opplevde hets under Jan Thomas søker drømmeprinsen også, men det var en annen aldersgruppe som ikke er så mye på sosiale medier, så jeg fikk bare et par meldinger.
Selvfølgelig er det irriterende å få slike meldinger, men man må bare ikke lese dem. Jeg er såpass tykkhudet, så jeg tenker «heller meg enn noen andre». Jeg tåler det bedre enn de fleste, så jeg er mer bekymret for alle andre som internaliserer slike kommentarer. Det må ikke internaliseres, det må anmeldes, og så ferdig med det.
Jeg er så heldig at jeg har et miljø rundt meg hvor det aldri har blitt stilt spørsmålstegn ved hvem jeg er. Det som er skummelt er at slike holdninger finnes. Hvordan møter de folkene rundt dem, lurer jeg på. Folk roper ting til meg på gata også, men ikke noe kjipt. Men det kan bli litt ubehagelig på kveldene når folk er fulle.
Jeg gikk på videregående skole i Russland. Der ble folk i omgangskretsen min drept, det var en drapsbølge. Jeg har også gått på katolsk skole i Mexico, og der ble noen homofile sendt til konverteringsterapi. Så jeg har hørt alt før. Jeg lar meg ikke provosere lenger, fordi det har ingenting med meg å gjøre. Det er de som har et problem. Jeg er komfortabel og fornøyd med meg selv. De klarer ikke å rokke min selvtillit.
Da jeg var 18 eller 19 og bodde i Russland, ble det vedtatt en ny lov om homofil propaganda. Det var ikke lov i det offentlige rom å snakke om homoseksualitet, det ble sidestilt med pedofili. Da de innførte den loven ble jeg pissed, og jeg hadde akkurat overlevd den katolske skolen i Mexico. I løpet av en uke rakk jeg å få meg en kjæreste. Det var på trass. Vi måtte holde det skjult og kunne ikke holde hender på gata, for da ble vi banket opp. Vi ble fulgt etter på vei hjem fra t-banen en gang, da måtte vi gjemme oss bak en bil. Selv på homovennlige fester fikk vi stygge blikk hvis vi kysset. Det skulle være i den private sfære.
Om mote
Interessen min for mote har alltid vært der. Da jeg var liten var jeg alltid utkledd. Jeg kranglet om klær hjemme, og ville helst bestemme selv. Jeg begynte å jobbe innen mote i Russland. Vi var en liten klikk der som ble invitert til moteshow og fester. Det var litt oppspinn i Russland i den perioden, det var den russiske street style-bølgen. Jeg fikk møte mange mennesker innenfor bransjen, og så ballet det på seg. Så drev jeg med styling i New York, og deretter jobbet jeg litt som modell. Jeg var litt sånn a face that’s around. I Norge har jeg jobbet med klesmerket HAiK. Men etter at covid kom stoppet arbeidet innenfor mote opp for min del.
Akkurat nå er verden i forandring, og jeg føler vi er i en oppbrytningsfase. Det er mye som skjer, så jeg sitter stille i båten. Jeg synes det er gøy at alle de gamle reglene brytes opp. Jeg blir litt inspirert av det faktisk, jeg liker litt kaos. Vi vet ikke hva som kommer, men det kommer noe nytt. Vi er ferdig med status quo, og den nye generasjonen tenker litt annerledes. Det går ikke så bra for motebransjen, så det er en liten implosjon og det synes jeg er veldig interessant. Det er på tide, for det er mye som må legges om, særlig i forbindelse med klima. Det er mye bransjen må ta hensyn til som den ikke har tatt hensyn til før, som bruk og kast og fast fashion. Jeg gleder meg til å se hva som kommer på den andre siden.
Om rutinen
Rutinen min er veldig simpel. Jeg drikker vann, vasker ansiktet og tar på fuktighetskrem. Jeg passer også på at jeg sover nok. Minst åtte timer, helst ni. Jeg er en del av den generasjonen som i tenårene lærte at krem var skummelt, fordi det ga deg fet hud. Jeg brukte sterke kjemikaler på huden som jeg ikke husker hva heter engang. Jeg brukte reseptbelagte kremer og tabletter. Det var helt krise, for man svidde jo av seg ansiktet. Sånn holdt jeg på frem til jeg var 19 eller 20. Da måtte jeg gjenopplive huden. Jeg prøvde laser og andre sterke behandligner, men skjønte fort at man må bare fukte og hydrere huden og leave it the fuck alone. Så lenge huden er fuktet og hydrert, så løser det seg faktisk.
Jeg er vokst opp i et naturlig hjem, så vi brukte mye oljer og sånn. Men en ting mamma mente vi kunne dra på med var hudkremer. Jeg har lenge brukt La Mer. Det er kanskje noen ingredienser i den som ikke er helt heldig, men it kinda works. Når man nærmer seg 30, kan man ikke bare nøye seg med litt arganolje. Da trenger man faktisk en god dagkrem. Hver morgen vasker jeg ansiktet med La Mer Cleansing Gel, så tar jeg på Origins GinZing Ultra-Hydrating Energy-Boosting Cream. På kvelden vasker jeg ansiktet og tar på fuktighetskrem, ofte den samme som på dagtid, men jeg bruker litt forskjellige typer.
Self care er noe jeg prøver å minimere. Før gjorde jeg det veldig mye, gjerne timevis hver dag. Jeg hadde en lang hudpleierutine, og ventet en stund mellom hvert steg. Så tok jeg på foundation og annen sminke. Jeg tok olje i håret, og skylte det ut. Jeg brukte så mye tid, og ble lei med årene. Jeg bruker jo en ansiktsmaske i ny og ne. Men da holder jeg det så naturlig som mulig. Og noen ganger trenger man jo en scrub, men kanskje bare en gang i måneden. Thats it. Å gjøre så lite som mulig er det beste for huden.
Jeg er en party boy. Så noen ganger blir det fullt fjes med sminke. Jeg legger vipper og negler for gøy også. Jeg er bortkjemt, for jeg har venner som ofte legger glam på meg. På Paradise Hotel måtte jeg gjøre det selv, så jeg så litt herjet ut ganske ofte der inne egentlig.
Solkrem i ansiktet er helt katastrofe, så jeg unngår sola. Hvis jeg skal noe så bruker jeg en BB-cream, som dekker rødheter og inneholder solfaktor. Hvis jeg skal på en strand, bruker jeg selvsagt en skikkelig solkrem, sånn som i Mexico. På Paradise Hotel måtte jeg i en periode bruke en solkrem til kroppen i ansiktet, og huden ble så fet. Men jeg fant ut at så lenge jeg vasket den av etter jeg var i sola, så gikk det helt fint.
