Seks solgte produkter i minuttet. En håndfull uklare bruksområder. Hva er det med Touche Éclat?
I noen år rett etter millenniumskiftet var jeg besatt av Touche Éclat: YSLs karakteristisk gullfargede, runde klikkpenn, sminkeproduktet anslagsvis 75% av dere som leser dette en eller annen gang har eid. Jeg var tidlig i tenårene, og kjøpte gullsylinderen igjen og igjen etterhvert som den ble tom, ofte på en flyplass, eide en tax free Touche Éclat sammenhengende i flere år. Hva jeg brukte dem til var uklart, men det var ikke snakk om å leve uten.
Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på Touche Éclat akkurat nå, det er nok hvertfall ti år siden jeg tømte min siste penn. Kanskje har det noe med kapitalisme å gjøre, at jeg tenker mye på hvor lysten etter å kjøpe kommer fra. På hvorfor jeg føler meg produktiv når jeg søker etter gamle kasjmirgensere på Etsy. Jeg leser Eula Biss’ strålende Having and Being Had, om alle nyansene og paradoksene ved å leve så innvevd i kapitalismen som vi gjør:
«I’ve discovered a brand of paint that I can’t afford. But I could buy it. To afford something like paint, for someone of my class, is to announce your values, most often, not your financial capacity. I can’t admit to valuing paint that costs $110 per gallon. But I fint this paint unbearably luminous, and undeniably better than any other paint.»
Touche Éclat er ikke så mye et produkt som en mytologi. Lansert på begynnelsen av 90-tallet, markedsført som en «mirakelpenn» som «tryller bort» mørke ringer under øynene. Det var ikke derfor jeg kjøpte den, såpass er jeg sikker på – jeg har aldri sett på mørke ringer under øynene som noe som må skjules – jeg kjøpte den på grunn av følelsen det skapte. En følelse av en person, fri og uavhengig, som jeg muligens kom til å bli hvis jeg kjøpte produktet. Noe med å være på farta, noe definitivt kvinnelig. Jeg leste intervju etter intervju med skjønnhetsredaktører og kjendiser som bedyret at Touche Éclat var deres favorittprodukt. Det var så enkelt, så anvendelig! Så lett å ha med seg! Bruksområdene var så vide, så luftige og mangefasetterte, at det ble utydelig at alle var illusjoner.
Som produkt er Touche Éclat fullstendig ubrukelig; en tynn, farget krem som trykkes ut av en liten penn med en pensel i enden. Ikke kan den brukes som concealer, og ikke har den noe effekt som highlighter. De to-tre nyansene som fantes da jeg var i Touche Éclat-tåka passet hudtonen til kanskje åtte av verdens på den tiden 6 milliarder mennesker. Penselen kremen kommer ut av er utrolig uhygienisk. Likevel solgte YSL visstnok seks Touche Éclat hvert minutt. Jeg husker det som at det kostet meg rundt 300 kroner, noe jeg definitivt ikke hadde råd til som uvirksom tenåring, men gang på gang fant pengene til å kjøpe likevel. For å eie den lille gullsylinderen, ta den opp og klikke på den iblant, legge litt produkt i øyekroken, se det forsvinne på huden.
Touche Éclat er et kroneksempel på hvordan skjønnhetsindustrien skaper kunstige behov, irrasjonell lyst. Det er et mirakelprodukt: et kapitalismens mirakel. Jeg kommer ikke på et produkt fra de siste tiårene som har større kultstatus. Jeg kommer heller ikke på et produkt jeg har mindre bruk for.
Men mytologien er sterk. Jeg googler for å se om noen andre har skrevet om hvor ubrukelig det er, men blir i stedet sugd inn igjen. Alle elsker Touche Éclat. Kanskje jeg husker feil? Kanskje jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke det? Det er nesten så jeg får lyst til å kjøpe meg en ny.
I dag selger YSL et helt arsenal Touche Éclat-produkter; foundations, cushions, shimmer sticks. De har også utvidet fargespekteret fra én nyanse til fjorten. Selger gjør de åpenbart fremdeles, men det må kunne sies at gullpennens storhetstid er over. Nye, bedre highlighter/concealer-hybrider har tatt over. Markedets evne til å få oss til å føle at vi må ha noe består.
