Clean beauty er i ferd med å overta kosmetikkmarkedet, men er det virkelig redningen? Og trenger vi egentlig å bli reddet i det hele tatt?
Sephora har lansert en egen clean beauty-seksjon. Goop har gitt ut en hel bok om temaet. Vogue Scandinavia ble lansert med en egen «Eco Beauty»-redaktør på laget (som jevnlig proklamerer på Instagram hvor fint hår hun har fått etter at hun byttet til clean products, som hun forøvrig selger selv). Stadig flere såkalt rene merker stikker hodet frem i kosmetikkjungelen og lover produkter frie for farlige ingredienser, og apper som Think Dirty rangerer ingredienser etter hvor giftige de er.
På den andre siden av kassa har forbrukerne blitt mer og mer bevisste på hva som skjuler seg i hudkremene sine, og scanner ingredienslister for fy-ingredienser over en lav sko. Skepsisen mot skumle kjemikalier har slått grundig rot.
LES OGSÅ: Hva er det med wellness-industrien som appellerer sånn?
Hva er egentlig clean beauty?
Allerede her begynner problemene med begrepet; det finnes ingen sertifiseringer eller krav man må oppfylle for å ta i bruk merkelappen clean. Det brukes gjerne om produkter som er enten økologiske, veganske, miljøvennlige eller «fri for» dette eller hint, eller som Goop formulerer det:
«Clean beauty products are made without ingredients shown or suspected to harm human health.»
Høres utmerket ut. Men er det så enkelt?
Parallelt med clean beauty-bølgen har en motreaksjon oppstått. I sommer lanserte The Ordinary en kampanje med slagordet «Everything is chemicals, including clean beauty,» og videoer som kritiserer renhets-hysteriet popper opp blant kritiske skjønnhets-influencere på YouTube.
En av de som ikke kjøper clean beauty-pakka er kjemiker Michelle Wong. Gjennom bloggen LabMuffin tar hun jevnlig oppgjør med myter som florerer i hudpleiesfæren, og i november 2020 var det clean beauty sin tur: «Clean beauty is wrong and won’t give us better products» titulerte hun et mye omduskutert blogginnlegg.
Alt er gift, og ingenting er gift
«Ethvert stoff kan være farlig i høye doser, men trygt i lave doser,» sier Wong til Kabinettet.
Toksikologi er studiet av de negative effektene kjemikalier har på levende organismer, miljøet og mennesker. Man skiller gjerne mellom fare og risiko, der fare er et stoffs iboende egenskaper og mulighet til å gjøre skade, mens risiko er sannsynligheten for at denne faren kan gjøre noen skade hvis man legger bestemte eksponeringsbetingelser til grunn.
Et stoff er altså ikke nødvendigvis giftig i seg selv, det handler om hvordan man eksponeres for stoffet. Drikker du 1-2 liter vann hver dag, er vann helt ufarlig. Drikker du store mengder vann utover det anbefalte dagsbehovet for vann, kan det være direkte skadelig for helsa.
For å dra det over til hudpleie: Mange såkalt naturlige produkter inneholder eteriske oljer, som i høy konsentrasjon kan være direkte giftig, iblant til og med i små mengder. Får du ren eteriske olje på huden, kan du irritere huden, få en allergisk reaksjon, eller i verste fall, kjemiske forbrenninger. Drypper du et par dråper eterisk olje i et badekar fullt av vann derimot, er risikoen for at oljen skal gjøre skade betydelig mindre.
Begrepet clean beauty har dermed et retorisk problem. Ved putte merkelappen «ren» på en ingrediens, impliserer man også at det finnes «skitne» ingredienser. Men en ingrediens er i seg selv verken ren eller skitten, trygg eller farlig, ifølge Wong.
LES OGSÅ: Fungerer LED-masker for hjemmebruk?
Moralisme som markedsføring
Det er enkelt å tenke i binære størrelser, men det er som regel nyansene som gjør oss klokere. I kjølvannet av clean beauty oppstår en viss unyansert moralisering rundt hvilke produkter som er gode, og hvilke som er onde, mener Wong.
Hun trekker frem fenomenet «the appeal to nature fallacy» – troen på at noe er godt for oss kun fordi det anses som naturlig – som en forklaring på hvorfor vi er så skeptiske til såkalte kjemikalier. Vi omgir oss jo daglig med en drøss av kunstige ting som gjør at vi lever lengre og har høyere livskvalitet enn før, samtidig som det er fullt at 100 % naturlige substanser som hadde drept oss på flekken.
Parabene-gate og EU-lovgivning
Kosmetikkbransjens favorittingrediens å utestenge er parabener. 10-tallet så en stadig økende bølge av frykt for konserveringsmiddelet, som inntil nylig var å finne i de aller fleste hudpleieprodukter.
«Mer eller mindre alle ingredienser man vanligvis finner på lister over skitne ingredienser har et ufortjent dårlig rykte,» sier Wong, og trekker frem kjemiske solkremer, vaselin og aluminium som andre eksempler.
Det ikke er noen motsetning mellom at parabener er ufarlige i riktig mengde, og skadelige i større mengder
Parabener forhindrer at det over tid kan vokse bakterier og sopp i hudkremen din. Sammenlignet med andre konserveringsmidler, har parabener en såkalt lav toksisitet og blir ansett som lite allergifremkallende. Det finnes flere ulike typer, vanligst er metylparaben, etylparaben, propylbaraben og butylparaben, der metylparaben og etylparaben blir mest brukt.
EUs vitenskapskomité for forbrukerprodukter konkluderte med at metylparaben og etylparaben i 2005, og butylparaben og propylbaraben i 2010, er trygge å bruke som konserveringsmidler i kosmetikk opp til den konsentrasjonen som er tillatt. Det vil si at det ikke er noen motsetning mellom at parabener er ufarlige i riktig mengde, og skadelige i større mengder.
Kosmetikkprodusentene må forholde seg til grenseverdier når de tilsetter parabener i produktene sine. Så lenge produsentene holder seg innenfor disse grenseverdiene, skal produktene være trygge å bruke.
LES OGSÅ: Blir man vakrere av kosttilskudd?
Stol på vitenskapen
Problemet med clean beauty, forklarer Wong, blir derfor at de avskriver ingredienser på bakgrunn av potensielle skadevirkninger, uten å ta høyde får at disse stoffene er strengt regulerte av fagfolk som kontinuerlig forsker på dem.
Man kan ganske enkelt ikke si at en ingrediens i en hudkrem, for eksempel et paraben, er skadelig for helsa, uten å legge til grunn hvordan forbrukeren blir eksponert for stoffet.
I tillegg til å ta høyde for hvor stor konsentrasjon av et stoff i et produkt, må man også ta høyde for hvordan produktet skal brukes. For eksempel er det forskjell på om et produkt skal blir liggende på huden, eller vaskes av igjen med en gang. Man kan ikke si om et produkt som inneholder potensielt skadelige stoffer faktisk er farlig kun ved å se på en ingrediensliste.
Det er derfor apper som Think Dirty, eller den nå nedlagte appen til Folkehelseinstituttet, Hormonsjekken, kan skape mer frykt rundt enkelt stoffer enn nødvendig, gode intensjoner til tross.
Hvorfor ikke være føre var?
«Ingredienser er i produktene våre av en grunn,» forteller Wong. Et paradoks med føre var-prinsippet, er at ingredienser som unødvendig fjernes fra et produkt, kan føre til at produktet blir mindre effektivt, eller i verste fall mindre trygt å bruke. Man kan rett og slett ende opp med å bytte ut en ingrediens som anses som trygg med et stoff det er gjort mindre forskning på, og som vi i mindre grad har fått kartlagt potensielle negative effekter av.
Det betyr ikke at vi ikke skal fortsette å forske på parabeners potensielle negative effekter for helsa, og det utelukker ikke at vi finner et bedre alternativ en gang i fremtiden. Kanskje er ikke parabener det perfekte konserveringsmiddel, men enn så lenge så er det noe av det tryggeste vi har.
En farlig spiral
Clean beauty selger, men det skaper også en potensielt farlig spiral av desinformasjon og unødvendig frykt: Forbrukere vil være sikre på at produktene de bruker ikke utgjør noen fare for liv og helse, produsentene fjerner ufarlige ingredienser og markedsfører produktene sine som trygge, hvilket igjen overbeviser kundene om at trygge ingredienser er farlige, som igjen skaper økt etterspørsel for «trygge» produkter. Og så videre, og så videre.
På spørsmålet om hvordan man kan komme seg ut av denne kjipe spiralen, er Michelle klar i sin tale: «Store selskaper burde investere i å lære kundene sine om all forskningen som ligger bak produktene deres.»
Hun tror også på at det kan ha en effekt at myndighetene går inn og regulerer reklame. EU har for eksempel retningslinjer for reklame som ikke tillater skremselspropaganda i markedsføring, men, legger Michelle til, disse blir ikke håndhevet effektivt nok per dags dato.
Kanskje vil Goop, Sephora og Vogue Scandinavia bare redde verden littegrann, men de er nok heller ikke lei seg for å kapitalisere et kunstig skille mellom det «trygge og rene», og det «farlige og skitne».
Det er i utgangspunktet ikke uklokt å være føre var, og mange produkter markedsført som clean beauty er både trygge og bra. Men det er problematisk om man velger å se bort i legitim forskning fordi det ikke passer ens egen agenda eller verdensbilde.
Det er heller ingen grunn til å panikkrydde i baderomshylla og kaste ut alle produkter med antydning til lange navn i ingredienslista. For både for helsa og miljøet (og lommeboka) har det liten gevinst.
