For Sissel Tolaas er lukt mer enn duft. Med utstillingen RE________ på Astrup Fearnley vil hun tvinge oss til å forholde oss til omgivelsene våre igjen.
Det første man møter om man besøker Sissel Tolaas spektakulære utstilling på Astrup Fearnley-museet, er Sissel Tolaas selv. Det vil si, lukten av henne. Verket Self_Life_Portrait består av en nærmest sakral sirkel av enkle stålvasker, som sluser sjøvannet inn fra Oslofjorden. På hver vask ligger et såpestykke merket med navnet til kunstneren og innsatt med kroppslukten hennes. Der kan man stå i ring og vaske hendene i sjøvann, med en såpe som i steden for å fjerne noe, tilfører noe. Opplevelsen vipper mellom velvære og ubehag, en følelse som dukker opp flere ganger på vei gjennom utstillingen.
Luktesansen er det som knytter oss til verden, mener Tolaas. Til livet. Men når verdens lukter er maskert, parfymert eller desinfisert bort, hva skal vi da orientere oss etter?
«Vil du oppleve lukten, må du være der lukten er.»
– Da covid kom og folk innså at noe usynlig kan stenge ned verden, tenkte jeg «Oh, Sissel, ditt øyeblikk har kommet». Endelig skjønner verden hva du snakker om. Folk ble plutselig bevisste på luktesansen idet de mistet den.
Interessen for lukt – som hun har hatt hele livet – henger sammen med dens evne til å umiddelbart aktivere minner og følelser, raskere enn noe annet.
– Vil du oppleve lukten, må du være der lukten er. Det er den eneste sansen igjen som ikke er digitalisert. Verden er så drevet av hvordan ting ser ut, at alle andre sanser blir frarøvet funksjon. Alle luktene i utstillingen er koblet til akkurat dette stedet på jorda. Du har sannsynligvis luktet alt før, men uten å tenke på det. Jeg vil at lukten skal stå for kommunikasjonen.
LES OGSÅ: Bok & ansiktsmaske med Marianne Hurum

Fornuft og følelser
Inngangsbilletten til museet er en liten flakong med lukten av penger. I et rom opplyst med lakserosa neonrør kan man sette seg ned og bli utsatt for lukten av 30 kjemikalier fra fôr til oppdrettslaks. Tolaas har laget hull i museumsveggene, kanalisert luft gjennom ventilasjonssystemet, vrengt museumskroppen både metaforisk og bokstavelig. Langs den østre ytterveggen er trepanelet plukket ned og satt opp igjen på innsiden, mens utsiden er malt med lukten av svette fra tolv redde menn. Ved å ta kjente lukter ut av sin opprinnelige kontekst og plassere dem i museet håper hun å utfordre folks reaksjoner.
– Ulikhet, klimaendringer… hvis det ikke finnes noen emosjonell reaksjon skjer det heller ingen handling. Vi kan prate om det, men som Greta Thunberg så intelligent sier det: bla bla bla. Det holder ikke lenger. Hvordan kan man engasjere folk på en annen måte? Den eneste løsningen, tror jeg, er følelser.
Når man står med den lille parfymelignende flakongen med pengelukt i hånda kan det være fort gjort å tenke på Tolaas som en slags parfymør. Det er et begrep hun vil ha seg frabedt; det er ikke snakk om en metaforisk lukt av penger, fiskeoppdrett eller redsel, men faktiske rekonstruksjoner av ekte lukter.
– Det jeg driver med er vitenskapelig forskning. Jeg finner ikke på en versjon av en konkret idé, jeg reproduserer virkeligheten, bokstavelig talt. Jeg er kjemiker, arkeolog, antropolog, geolog. Jeg fanger opp et nanosekund av en lukt – for de endrer seg hele tiden – konserverer den, bevarer den for fremtiden. Og så kan jeg reprodusere det øyeblikket i det uendelige. Det er data. Jeg kan reprodusert mer eller mindre hvilken som helst lukt hvis jeg har kilden.
LES OGSÅ: Duften av Silas Henriksen

Luktpionéren
Tolaas deler arbeidet sitt i tre kategorier. Én er samling, arkivering og rekonstruksjon av luktmolekyler. En annen er å studere hvordan luktmolekyler påvirker kroppen. Kan man bli glad av å lukte et bestemt molekyl? Våken? Sove bedre? Få bedre hukommelse? Hun forteller begeistret om hvordan man en gang i fremtiden kanskje kan sniffe inn et luktmolekyl i steden for å ta en sovepille. En tredje er å gi ting abstrakte lukter. For eksempel matematikk: ved å utsette barn for et bestemt luktmolekyl mens de lærer matte, kan lærdommen hentes frem igjen umiddelbart hver gang de kjenner den samme lukten.
Siden starten av 90-tallet har Tolaas utforsket lukt gjennom praksisen sin, og i 2004 etablerte hun sin egen forskningslab i Berlin med støtte fra verdensledende International Flavours and Fragrances Inc. I laboratoriet har hun samlet og arkivert ti tusen lukter.
– Jeg tror at fordi jeg har utfordret forestillingene om lukt og smak så lenge, med de største aktørene i ryggen, har bevisstheten rundt lukt endret seg. Før meg var det ingen. Jeg er en pionér. Jeg er interessert i luften jeg puster, informasjonen luften inneholder. Jeg har bidratt til å flytte diskursen rundt lukt tilbake til vitenskapen, tatt det forbi duft, stank og olfaksjon, de konvensjonelle begrepene rundt lukt. Jeg unngår alle de ordene, for det jeg jobber med er nøytralt, det er ganske enkelt lukt.
Mens man beveger seg gjennom utstillingen presser mangelen på et begrepsaparat for å beskrive lukt seg frem. Igjen og igjen konfronteres man med tilkortkommenheten til begreper som «bra» og «dårlig». Språket vi bruker om lukt, eller mangelen på det, er også en sterk interesse hos Tolaas; gjennom innsamling av data til et semiotisk arkiv for lukterfaring, bygger hun gradvis opp et språk verden mangler.
– Jeg mener at alle lukter har rett til å bli tatt på alvor. Jeg vil heller lukte kloakken enn parfymen som skal kamuflere den. Det samme gjelder kroppslukt. Vi er født nøytrale, vi lærer oss hva som er «bra» og «dårlige» lukter. Det jeg prøver å antyde med arbeidet mitt er at det ikke finnes dårlig eller bra.
RE________ står på Astrup Fearnley frem til 30. desember 2021.