Jeg er et sansende menneske, som alle andre, og luktesansen min er særlig mottagelig for inntrykk. Disse inntrykkene blir til assosiasjoner, som igjen vekker minner, som i sin tur skaper følelser. Duft berører sansene mer direkte enn hva for eksempel et bilde gjør. Et bilde observeres alltid fra en slags avstand. Et minne fanget og foreviget, men vanskelig å nå helt inn til. Duft har en mer kroppslig innfallsvinkel. Avstanden virker mindre. Det er dette som gjør parfymen interessant for meg; dens evne til å ta meg steder jeg som regel sliter med å nå frem til på egen hånd.
En historie som selger
Noen ganger forteller produsentene meg akkurat hva jeg skal assosiere en lukt med, som for eksempel med Maison Martin Margielas Replica-parfymer: By the Fireplace, Jazz Club, Beach Walk. For å nevne noen.
Andre ganger vekker ikke duften noen umiddelbare assosiasjoner hos meg før produsenten gir parfymen en historisk bakgrunn. Den eneste grunnen til at jeg kunne tenkt meg å kjøpe Farinas 1709 Eau de Cologne, er at den visstnok var Napoleon signaturduft. Napoleon malte parfymen over hele kroppen med en børste, noe som kan forklare det svimlende forbruket hans på ei flaske om dagen.
Eau d’Italies Rosa Greta er inspirert av Greta Garbos romantiske flukt med elskeren sin, fra Hollywood til Villa Cimbrone på 30-tallet. Villa Cimbrone er en fasjonabel villa i den italienske byen Ravello som ligger ved Amalfikysten, kjent for sine saftige og søte sitroner, med utsikt over det salte Middelhavet og hagen full av bugnende roser. Det er klart jeg vil lukte det Garbo kunne lukte da hun tilbragte varme, duse dager i Villa Cimbrones aromatiske hager.
Diptyques Philosykos har latt seg inspirere av Hellas’ fikenlunder. Duften forsøker å fange det øyeblikket når solen varmer opp fiknene på morgenkvisten. Jeg har aldri vært på en fikenlund – det nærmeste jeg har kommet er et lite fikentre jeg hadde stående ved sengen min en gang, helt til kjæresten min påpekte at treet luktet kattepiss. Men jeg har luktet og kjent på en fiken. Smakt på en. Tatt en fiken ut av kjøleskapet, skrudd på vasken og holdt den under vann. Når jeg lukter på en kald og fuktig fiken ser jeg for meg en kjølig morgen på fikenlundene i Hellas, like før solen står opp.
Å finne noe nytt i noe gammelt
En dag for et års tid siden gikk jeg innom Galleri Normisjon, en hyggelig bruktbutikk ved Holbergs plass i Oslo. Det var like før stengetid, og jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kjøpe noe. Halve moroa er å la øynene vandre over alt det rare som finnes i hyllene, og kanskje håpe på at man finner noe spesielt, noe man ikke kunne funnet i noen andre butikker selv om man prøvde.
På en liten hylle, halvt stuet bort blant lampeskjermer og gamle ledninger, får jeg øye på min mors gamle parfyme. Moren min har vært død i nesten 15 år, og lukten hennes hadde jeg på det tidspunktet for lengst glemt. Men der sto den, liksom helt alene for seg selv, Diors Remember Me. På boksen er det avbildet en mystisk, engleaktig kvinne med ansiktet vendt fra oss, med mørkt hår, slik som min mor hadde, i en lang hvit kjole, og bærende på en pil og bue. Jeg kjøpte den for 30 kroner og gikk rett hjem, hele tiden mens jeg passet på at den lå trygt i veska.
Da jeg endelig tok motet til meg og luktet på den, kjent jeg på en umiddelbar følelse av nærhet. Følelsen av å klatre opp i senga og legge seg helt inntil mens jeg blir lest for om kvelden. Det var som om jeg kunne kjenne mors kroppsvarme på kroppen. Høre stemmen hennes som den var. Som om lukten aktiverte de andre sansene, også.
Å finne noe gammelt i noe nytt
Enkelte hudpleieprodukter vekker også enkelte assosiasjoner med duften sin. Jeg har det for eksempel sånn med honningmaska til I’m From. De aller første gangene jeg smurte den utover fjeset og kjente den ganske fremtredende lukten av noe honning-liknende visste jeg ikke helt hva jeg syntes om den. Den dunstet søtt av honning, men ikke ren honning. Det var noe annet, noe kvalmende, ved den. Jeg var ikke spesielt begeistret for den – før jeg begynte å assosiere lukten med noe kjent.
Vipps, så er jeg tilbake på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt. Tung snø hviler over de store jordene utenfor. Jeg har skjerf rundt halsen og stor, tykk ullgenser til tross for at pappa har fyrt i peisen. Mamma fyller et glass med helmelk og putter det i mikroovnen. Hun lar det gli med tallerkenen rundt og rundt der inne i noen sekunder før hun stopper ovnen like før den piper. Finner frem en skje i kjøkkenskuffen og rører inn en stor klatt honning, før hun ber meg ta en slurk.
